Overfører data ...
Gullsko
Stepp på tregulv. Foto Iselin Jansen.
 

Steppdansens historie

Av Kjersti Evensen

Amerika, «the Melting Pot», er steppdansens hjemland. Hit kom britiske og irske innvandrere med sine tradisjonelle stepdanser, og de vest afrikanske slavene med sin musikk- og dansekultur. I dette møtet mellom kulturer og kontinenter ble det utviklet en særegen dansekunst basert på rytme og musikkglede, en danseform som fortsetter å utvikle seg i vår egen tid.

Tidlig historie

Steppdans ble til scenedans med de såkalte minstrelshows, som var svært populære i siste halvdel av 1800-tallet. Hvite dansere, som regel irske, farget ansiktet med brent kork for å illudere afrikanere. De laget danser basert på deres tolkning av afrikansk dans og musikk, og konkurrerte om å være mest «autentiske». Unge fargede gutter danset også i minstrelshows. Ironisk nok farget også de ansiktene sorte, med hvite øyne og munn. På 1800-tallet ble dansen kalt «buck and wing» eller «flat foot dance». Ordet «tap dance» ble først brukt i 1902. Et yndet sted å henge for en steppdanser i New York på 20- og 30-tallet var blant annet The Hoofers Club.

Noen kjente fra historien

Master JubaMaster Juba.
Tresnitt fra The Illustrated London News, 5. august 1848.

Vi kjenner til mange flotte steppdansere gjennom tidene, som Master «Juba» William Henry Lane (1825–1852) og Bill «Bojangels» Robinson (1878–1949), eller grasiøse Fred Astaire (1899–1987). Vi har humørfylte og atletiske Gene Kelly (1912–1996), eller de legendariske Nicolas Brothers med Harold (1921–2000) og Fayard (1914–2006). Og Jimmy Slyde (1927–2008), Sammy Davis, Jr. (1925–1990) og Michael Joseph Jackson (1958–2009) for å nevne noen få.

Jern under skoene i stepp

Steppejernet ble oppfunnet i 1910 da en ung danser i et vaudevilleshow ble frustrert over at publikum bråkte for mye. På den tiden brukte danserne lærsko med tresåler eller mynter og ølkorker festet til skoene. Dette var imidlertid ikke nok hvis man ville hamle opp med vaudevillepublikummet. Den unge danseren dro hjem i fullt sinne. Han fikk faren, som tilfeldigvis var smed, til å smi tynne metallplater som han kunne feste under skosålene. Historien tier om hvordan det gikk med denne oppfinnsomme danseren, men steppejernet har siden vært et must for alle steppdansere.

Irsk dans, gombo og stepping er ikke steppdans

Steppdans må ikke forveksles med den irske tradisjonelle steppdansen. Ordet step betyr skritt/steg på irsk. Eller stepping som også er en rytmisk danseform, men inspirert fra Sør-Afrikansk Gombodans under apartheidstyret, og utviklet på 1940- og 50-tallet i USA. Men uten jern under skoene. Her har det vært en stor forvirring i det norske språk, noe som heldigvis er på vei til å rettes opp.

Da swingorkestrene forsvant

Da storhetstiden for de store swingorkestrene døde ut på 1940- og 50-tallet sank interessen for steppdans. I enkelte tilfeller har kunstformen ikke alltid like heldig blitt overtatt av dansere og koreografer tilknyttet musikal- og showscenen. Mange har heller ikke vært skolerte nok til å videreføre den autentiske afro-amerikanske formen videre.

Steppdans fikk en ny oppblomstring på 1990-tallet

På midten av 1990-tallet blomstret forståelsen og interessen for den autentiske steppdansen opp igjen. Steppdanser og skuespiller Gregory Hines (1946–2003) var en stor pådriver for dette og et fantastisk globalt miljø vokste frem. Den samme historien gjentok seg også for den originale swingdansen Lindy Hop, med den legendariske Frankie Manning (1914–2009). Jeg var så heldig å ha mange gode stunder med Frankie og hans sønn, steppdanseren Chazz Young. Et vennskap i tjue år som inspirerte og ga meg kunnskap til å starte opp At Tickle Toes.

Nåtidens kunstnere

Nåtidens kunstnere arbeider med nye utrykk, rytmer og musikk, men de tar også vare på gamle tradisjoner. På YouTube finner du mengder med film som helt sikkert vil inspirere deg. Din pedagog vil også hjelpe med navn på hvem du skal søke på.

Bill «Bojangels» Robinsons fødselsdag er 25. mai, og feires hvert år som Den internasjonale steppdansdagen. Dagen har blitt markert i Norge siden 2002.


Kilder:
Private intervjuer Rusty Frank og Frankie Manning, masterjuba.com, Oxford University Press, The New York Public Library.

© Kjersti Evensen. Kopiering av denne tekst er ikke tillatt.

At Tickle Toes | Post: Olaf Schous vei 11, 0572 OSLO | post@tickletoes.no, daglig leder kjersti_tickletoes@hotmail.com | tlf. 917 86 089 | org.nr. 984 749 627
Studio: Trondheimsveien 137, 0570 OSLO

© Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet

Medlem av Norske Dansekunstnere logo